Taper «alle» håndballkampene, men fler og fler barn blir med på laget
Min hårete drøm er å klare og finne nøkkelen til hvordan vi skal rekruttere flere barn til idretten (for dette gjelder ikke bare håndball), og samtidig minske frafallet i ungdomsårene. Frafallet er størst i 12- 16 års alderen. I min søken etter suksessfaktorer kontakter jeg ukentlig trenere rundt om i Norges land.
Denne uka gikk telefonen til Verdal’n, for hvis noen skal klare det så må det jo være her. I andre enden av telefonrøret traff jeg treneren til gutter 15, Ben Arild Engan.
Verdal G15 har vokst fra å være 4-5 barn, til å bli et lag på 22 spillere. Mange lag kan vise til slike tall, men det oppsiktsvekkende med denne historien er at laget stort sett taper alle kampene sine. Noe av grunnen er at Ben Arild fordeler spilletid likt mellom alle på laget, også i situasjoner der de har mulighet til å vinne. Så klart jeg ble nysgjerrig!
Hvilke grep er gjort? Hvordan har de klart å lage et miljø uten resultatfokus? Hva gjør at de klarer å beholde barna? Og ikke minst rekruttere flere?
Men først, hvem er egentlig denne Ben Arild?
Ben Arild er 41 år, gift og har 3 barn. Han er lærer på Levanger VGS på medier og kommunikasjon. Han har selv spilt håndball, og har både trener- og dommerkurs.
Ben Arild kommer fort inn på hvordan spillergruppa ikke er opptatt av å vinne, men at de fokuserer på lagets prestasjon. Som 11-åringer måtte guttene spille mot barn som var et år eldre, og dette resulterte i veldig mange tap. Sesongens høydepunkt kom i siste seriekamp mot erkerivalen Skogn, en kamp de tapte kun med to mål. Tidligere i sesongen hadde de blitt feid av banen og tapt med 20-1 mot det samme laget. Det toppet seg med gledesjubel på banen, og motstanderens trener kom inn i garderoben og roste laget for en flott innsats.
Foresatte, trenere og barn med sterkt resultatfokus hører ikke til sjeldenhetene, noe som ofte vises tydelig langt ned i aldersgruppene.
Ben Arild sin metode
Jeg bestemte meg for å teste ut Ben Arild sin metode i praksis på sønnen min, en litt over gjennomsnittet resultatorientert liten fyr. Valget falt på en skoleturnering i fotball for førsteklassinger. Etter flere tap opplevde jeg tårer og nedstemt stemning blant mange av barna fordi de ikke fikk med seg den etterlengtede pokalen hjem.
Guttungen min derimot var strålende fornøyd! Hvorfor? Jo, fordi han hadde mestret en finte han hadde øvd på lenge. En finte han gjennomførte midt på banen, uten noen spillere rundt seg.
Lei av presset på å vinne
Barna er lei av presset på å vinne, hevder Ben Arild. Han opplever at barn blir veid og målt på stort sett alle arenaer, noe jeg må støtte ham i. Hans hovedmål er blitt å skape et miljø der barna skal få slippe dette presset, og han mener idrett kan være akkurat den arenaen.
Ben Arild har individuelle spillersamtaler med barna, der spillerne får konkrete arbeidsoppgaver. I disse samtalene er han også veldig opptatt av å finne ut hvordan barna egentlig har det.
Reaksjoner fra foreldre
Jeg var ikke sen om å spørre Ben Arild om han har opplevd reaksjoner fra resultatfokuserte foreldre.
«Jeg har fått henvendelser fra foreldre som er uenige i filosofien og verdigrunnlaget. Jeg tror alle som velger å prøve noe av det samme vil oppleve dette. Det å være foreldretrener i en klubb kan nok av og til være en ensom oppgave der du føler at du må ta mange viktige valg samtidig som at du er under press fra ulike hold. Da er det viktig å tro på det du holder på med, og helst ha et trenerteam eller noen andre rundt deg som tror på samme filosofi. Aller helst bør du ha en klubb i ryggen som har lagt et tydelig verdigrunnlag for den aktiviteten som skal drives. Dette er noe jeg tror vi er i ferd med lykkes med hos oss.»
Jeg er interessert i å få på bordet løsninger for hvordan man kan unngå slike situasjoner. Ben Arild nevner at tydelig kommunikasjon ovenfor foreldregruppa har vært viktig slik at alle er klar over, og enige om lagets filosofi.
Differensiering – idrettens vanskeligste utfordring!
Til slutt diskuterer vi differensiering. Muligens idrettens vanskeligste utfordring!?!
For differensiering kontra ikke differensiering er pest eller kolera. Det er fordeler og ulemper med begge løsninger, men én ting er jeg og Ben Arild helt enige i. Differensiering betyr IKKE topping av laget! Alle barn bør få spille like mye – uavhengig av resultat.
I Danmark anbefales nivåtrening, med det menes at 25% av treningen skal gjøres med noen som er bedre, 50% med noen på samme nivå, og de siste 25% med barn med lavere ferdighetsnivå. Barn skal både lære, men også lære bort.
Jeg sitter ikke på fasit. Muligens finnes det ikke noen fasit, men dette var en samtale jeg ønsket å dele med dere underveis i min søken på å komme litt nærmere mitt store hårete mål.
Håndballhilsen fra Bjarte Myrhol
